Kalvø er aldri feil

Når du lander i Syden, klapper du da? De gjorde det før, eller i hvert fall påstår Kalvø det. I dag når, når man lander i Syden, er det som å lande en hvilken som helst annen plass. Flyvertinnen ønsker deg velkommen og ber deg blir sittende, deretter tar alle håndbagasjen og går ut i stillhet.

Jeg må si meg enig med Kalvø, det er synd at denne charterskikken har så godt som forsvunnet, det er, som han sier, noe nydelig over å klappe på fly. Det er en måte å uttrykke at man setter pris på en godt utført jobb, de aller fleste har jo ikke peiling på hvordan man lander et fly, så det jo imponerende. 

Uansett, Syden, boken altså, er virkelig sprudlende med slike eksempler på ting som ingen andre snakker om. Fine ting, pinlige ting og rare ting, som vi kanskje oppfatter som noe som bare er der, noe hverdagslig, men som, når satt under lupen, er forferdelig merkelig. Det er ingenting å legge skjul på at jeg er en tung Are Kalvø-fan, men han er utrolig flink til å trekke frem slike ting som blir oppfattet som hverdagslig. Ikke bare trekker han frem underholdende ting, men han beholder en tone gjennom alle 300 sidene, som er voldsomt underholdene, uten å være slem eller krenkende mot noen. Jeg siterer fra kapittelet Daude folk i gamle hus på side 187:

«Ein ting som er endå verre enn å sjå turistattraksjonar du strengt tatt ikkje er interessert i, er å høyre andre folk fortelje om turistattraksjoner du strengt tatt ikkje er interessert i.
Når folk deler Syden-bilda sine med deg, har dei skjeldan noko veldig interessant å seie om turistattraksjonane dei såg.
«Dette er en eldste bygning på øye,» seier dei kanskje. Og det er fro så vidt greitt.
«Dette er ei av dei eldste bygningane på øya,» er litt verre.
«Dette er eit gammal bygning vi såg,» er dessverre den vanligaste.

 Jeg synes også språket til Kalvø er flott. Han skriver ikke denne tunge, skole-nynorsken som mange nynorskforfattere legger seg til for å demonstrere et poeng. Han skriv en bedagelig, muntlig tone uten å bruke de aller tyngste nynorskordene noe som gjør det lett å like, selv for noen som meg, som ikke er spesielt begeistret for nynorsk. Denne kombinasjonen av godt språk og hysterisk innhold gjør denne boken, og forøvrig også forfatteren, til noe jeg synes alle bør lese.

Syden!

Are Kalvø, en av mine absolutt favorittforfattere, en strålende kåsør og dessuten en utmerket stand-up-komiker blant annet ved Det norske teateret i Oslo med forestillingen sin "Kalvø". Han er den eneste forfatteren jeg har kommet over som faktisk skriver så god nynorsk at jeg ikke vil kaste boken i veggen. Jeg er ingen nynorskforkjemper akkurat.

Boken jeg leser er Syden, den ble gitt ut i 2002. I Syden snakker han om det særnorske landet Syden. En plass med varierende befolkning, men i all hovedsak bestående av feite, solbrente tyskere. Han forteller om forskjellige barndomsminner fra sydenturer, om hvordan Syden før var noe spesielt, men hvordan det i dag er noe hverdagslig og han skriver om hvor fint han synes det er når passasjerene klapper når de lander i Syden med det skrøpelige charterflyet.

Anbefales på det sterkeste, enten i bokformat, eller som lydbok, forøvrig lest med den samme sjarmerende Stranda-dialekten som mange kanskje kjenner fra Hallo i uken, forfatterens egen stemme.

Takk for turen, Mak!

Gjennom 400 sider skriver Mak seg gjennom USA. Ikke bare gjennom geografien mens han kjører, men også historisk, politisk og med ett samfunnsperspektiv. Han skildrer forfall og tilbakegang og diskuterer hva som ligger bak. Han trekker frem enkeltindivider og gir på den måten måten noen personer som jeg, leseren, kan føle sympati med, noe som gjør at boken ikke føles som et samfunnanalytisk verk.
Selv om jeg visste en del om USA som samfunn og det amerikanske politiske landskapet var jeg overrasket over hvor "inngrodd" samfunnet virker. Likevel har jeg det klart for meg at Mak er en europeisk sosialist og at han derfor naturligvis, bevisst eller ubevisst, trekker frem en del ting som automatisk fremstiller individualismen som negativ og voldsomt "inngrodd" i det amerikanske samfunnet.

Selv om jeg stiller med et litt kritisk øye til Mak fordi han er en sosialist (ikke for at det er noe galt med sosialister, jeg er selv en) som har tatt på seg den oppgaven å se nærmere på et veldig høyrerettet, individualistisk samfunn er dette en bok jeg tror alle kunne hatt godt av å lese, men også veldig mange kunne interessert seg for. Derfor gjør jeg ikke annet enn, nå som tidligere, å anbefale boken på det varmeste.


Julen har også brakt med seg enda USA-relatert bok som nå ligger der å venter på at jeg får tid til å lese den. Den ser jeg virkelig frem til!

Fantastiske skildringer av USA!

Boken inneholder en masse interessante fakter om USA og hvordan det har forandret seg, en smakebit er plassert under i sitater. Likevel er det koblingen opp mot folk som Geert Mak møter på reisen sin som gir et skikkelig bilde av hvordan situasjonen er.

Hovedfokuset, siden han har reist mye i det fattige nord, er økonomi, mangelende velferd, men også skryt om hvordan økonomien kommer seg fort slik som under 30-tallets økonomiske depresjon. Han skriver om den eldre generasjonen han møter i Maine som snakker om hvordan de ser mulighetene de hadde forsvinne for barna deres og om hvor håpløse politikerne blir. Videre snakker han om «home», hjemmet. Hvordan amerikanerne bestandig har dyrket dette «home» og om hvordan det alltid har vært et mål å komme tilbake til «home». Likevel ser han forlatte hus som på 60-tallet, da Steinbeck var der, var nye, fine hus i økonomisk fremgangstid.

"Økonomer snakker jobless recovery, og de går ut fra at det er et blivende fenomen. Men landets sosialomsorg er overhodet ikke utrustet til det. Eller som en forsker skrev: "Vi har et sikkerhetsnett som er basert på arbeid, uten at det finnes arbeid."

Her er det skriver Mak om hvordan arbeidsløse i dag har det og om hvor umulig det virker for de som ikke har arbeid eller økonomisk grunnlag fordi det ikke finnes jobber. Derfor tror økonomer at «jobless recovery» er nødvendig, uten at han faktisk nevner noe om hvordan de mener det skal være mulig. I mellomtiden sliter flere millioner amerikanere, mange på gaten, enda flere uten mat fordi det ikke finnes noe grunnleggende velferdsordning slik vi har ordninger om NAV.

"Philip Slater skrev i sin analyse av det 20. århundres Amerika om "den falske illusjon av autonomi". Individualismen, mente han, bunner i fornektelsen av menneskenes avhengighet, av hverandre, av jorden, og av resten av verden."

Som et venstrerettet menneske synes jeg dette var et utmerket sitat. Mange vil nok være uenig i en såpass konkret og stålsatt påstand.

"Amerikanerne har til og med slått reisealarm: Amerikanere må være meget forsiktige i europeiske land. Selv er jeg på vei til Detroit (sånn cirka 360 drap i året), Chicago (450) og New Orleans (170), men ingen myndigheter advarer meg."

Her snakker Mak om terror-hysterien. Likevel advarer ikke myndigheten om at 360 mennesker blir drept i Detroit hvert år. Jeg synes han er flink til å trekke frem en del merkelige og morsomme ting staten tar for seg (eventuelt ikke tar for seg) og samtidig trekke tråder tilbake til Europa.

Uansett, boken anbefales som alltid!

               

Reisen Zonder John

Boken i sentrum er USA - En reise eller "Reisen Zonder John" (En reise uten John) som den heter på originalspråket - nederlandsk.

Forfatteren er Geert Mak, godt kjent i Norge med bøker som Europa som også har en tilhørende NRK serie som omfatter europeisk historie. Den kom ut i 2012 på originalspråket - nederlandsk - og i første opplag på norsk (oversatt av Egil Rasmussen og utgitt av Cappelen Damm) i 2013

Jeg valgte å lese boken nå fordi jeg lenge, etter tung anbefaling fra en noe veldig historieinteressert mor. Selv er jeg opptatt av politikk på venstresiden og derfor riktig så interessert i amerikansk historie og hvordan den har påvirket dagens, sett fra mitt norske ståsted, merkelige og destruktive politikk.

Boken følger i fotsporene til John Steinbecks reise foretatt på 50-tallet (også skrevet bok av) og har som mål å sammenligne hvordan amerikanske byer og folk har utviklet (forfalt?) siden USAs storhetstid - 50-tallet. Frem til nå (rundt side 50) har Mak bruk til å beskrive Steinbeck og plassen han bodde. Skildrer tungt og tar kraftige sidesprang til ting som kanskje ikke er så relevante.
Jeg ser frem til å begynne reisen innover i landet!