Kalvø er aldri feil

Når du lander i Syden, klapper du da? De gjorde det før, eller i hvert fall påstår Kalvø det. I dag når, når man lander i Syden, er det som å lande en hvilken som helst annen plass. Flyvertinnen ønsker deg velkommen og ber deg blir sittende, deretter tar alle håndbagasjen og går ut i stillhet.

Jeg må si meg enig med Kalvø, det er synd at denne charterskikken har så godt som forsvunnet, det er, som han sier, noe nydelig over å klappe på fly. Det er en måte å uttrykke at man setter pris på en godt utført jobb, de aller fleste har jo ikke peiling på hvordan man lander et fly, så det jo imponerende. 

Uansett, Syden, boken altså, er virkelig sprudlende med slike eksempler på ting som ingen andre snakker om. Fine ting, pinlige ting og rare ting, som vi kanskje oppfatter som noe som bare er der, noe hverdagslig, men som, når satt under lupen, er forferdelig merkelig. Det er ingenting å legge skjul på at jeg er en tung Are Kalvø-fan, men han er utrolig flink til å trekke frem slike ting som blir oppfattet som hverdagslig. Ikke bare trekker han frem underholdende ting, men han beholder en tone gjennom alle 300 sidene, som er voldsomt underholdene, uten å være slem eller krenkende mot noen. Jeg siterer fra kapittelet Daude folk i gamle hus på side 187:

«Ein ting som er endå verre enn å sjå turistattraksjonar du strengt tatt ikkje er interessert i, er å høyre andre folk fortelje om turistattraksjoner du strengt tatt ikkje er interessert i.
Når folk deler Syden-bilda sine med deg, har dei skjeldan noko veldig interessant å seie om turistattraksjonane dei såg.
«Dette er en eldste bygning på øye,» seier dei kanskje. Og det er fro så vidt greitt.
«Dette er ei av dei eldste bygningane på øya,» er litt verre.
«Dette er eit gammal bygning vi såg,» er dessverre den vanligaste.

 Jeg synes også språket til Kalvø er flott. Han skriver ikke denne tunge, skole-nynorsken som mange nynorskforfattere legger seg til for å demonstrere et poeng. Han skriv en bedagelig, muntlig tone uten å bruke de aller tyngste nynorskordene noe som gjør det lett å like, selv for noen som meg, som ikke er spesielt begeistret for nynorsk. Denne kombinasjonen av godt språk og hysterisk innhold gjør denne boken, og forøvrig også forfatteren, til noe jeg synes alle bør lese.