Kalvø er aldri feil

Når du lander i Syden, klapper du da? De gjorde det før, eller i hvert fall påstår Kalvø det. I dag når, når man lander i Syden, er det som å lande en hvilken som helst annen plass. Flyvertinnen ønsker deg velkommen og ber deg blir sittende, deretter tar alle håndbagasjen og går ut i stillhet.

Jeg må si meg enig med Kalvø, det er synd at denne charterskikken har så godt som forsvunnet, det er, som han sier, noe nydelig over å klappe på fly. Det er en måte å uttrykke at man setter pris på en godt utført jobb, de aller fleste har jo ikke peiling på hvordan man lander et fly, så det jo imponerende. 

Uansett, Syden, boken altså, er virkelig sprudlende med slike eksempler på ting som ingen andre snakker om. Fine ting, pinlige ting og rare ting, som vi kanskje oppfatter som noe som bare er der, noe hverdagslig, men som, når satt under lupen, er forferdelig merkelig. Det er ingenting å legge skjul på at jeg er en tung Are Kalvø-fan, men han er utrolig flink til å trekke frem slike ting som blir oppfattet som hverdagslig. Ikke bare trekker han frem underholdende ting, men han beholder en tone gjennom alle 300 sidene, som er voldsomt underholdene, uten å være slem eller krenkende mot noen. Jeg siterer fra kapittelet Daude folk i gamle hus på side 187:

«Ein ting som er endå verre enn å sjå turistattraksjonar du strengt tatt ikkje er interessert i, er å høyre andre folk fortelje om turistattraksjoner du strengt tatt ikkje er interessert i.
Når folk deler Syden-bilda sine med deg, har dei skjeldan noko veldig interessant å seie om turistattraksjonane dei såg.
«Dette er en eldste bygning på øye,» seier dei kanskje. Og det er fro så vidt greitt.
«Dette er ei av dei eldste bygningane på øya,» er litt verre.
«Dette er eit gammal bygning vi såg,» er dessverre den vanligaste.

 Jeg synes også språket til Kalvø er flott. Han skriver ikke denne tunge, skole-nynorsken som mange nynorskforfattere legger seg til for å demonstrere et poeng. Han skriv en bedagelig, muntlig tone uten å bruke de aller tyngste nynorskordene noe som gjør det lett å like, selv for noen som meg, som ikke er spesielt begeistret for nynorsk. Denne kombinasjonen av godt språk og hysterisk innhold gjør denne boken, og forøvrig også forfatteren, til noe jeg synes alle bør lese.

Syden!

Are Kalvø, en av mine absolutt favorittforfattere, en strålende kåsør og dessuten en utmerket stand-up-komiker blant annet ved Det norske teateret i Oslo med forestillingen sin "Kalvø". Han er den eneste forfatteren jeg har kommet over som faktisk skriver så god nynorsk at jeg ikke vil kaste boken i veggen. Jeg er ingen nynorskforkjemper akkurat.

Boken jeg leser er Syden, den ble gitt ut i 2002. I Syden snakker han om det særnorske landet Syden. En plass med varierende befolkning, men i all hovedsak bestående av feite, solbrente tyskere. Han forteller om forskjellige barndomsminner fra sydenturer, om hvordan Syden før var noe spesielt, men hvordan det i dag er noe hverdagslig og han skriver om hvor fint han synes det er når passasjerene klapper når de lander i Syden med det skrøpelige charterflyet.

Anbefales på det sterkeste, enten i bokformat, eller som lydbok, forøvrig lest med den samme sjarmerende Stranda-dialekten som mange kanskje kjenner fra Hallo i uken, forfatterens egen stemme.

Takk for turen, Mak!

Gjennom 400 sider skriver Mak seg gjennom USA. Ikke bare gjennom geografien mens han kjører, men også historisk, politisk og med ett samfunnsperspektiv. Han skildrer forfall og tilbakegang og diskuterer hva som ligger bak. Han trekker frem enkeltindivider og gir på den måten måten noen personer som jeg, leseren, kan føle sympati med, noe som gjør at boken ikke føles som et samfunnanalytisk verk.
Selv om jeg visste en del om USA som samfunn og det amerikanske politiske landskapet var jeg overrasket over hvor "inngrodd" samfunnet virker. Likevel har jeg det klart for meg at Mak er en europeisk sosialist og at han derfor naturligvis, bevisst eller ubevisst, trekker frem en del ting som automatisk fremstiller individualismen som negativ og voldsomt "inngrodd" i det amerikanske samfunnet.

Selv om jeg stiller med et litt kritisk øye til Mak fordi han er en sosialist (ikke for at det er noe galt med sosialister, jeg er selv en) som har tatt på seg den oppgaven å se nærmere på et veldig høyrerettet, individualistisk samfunn er dette en bok jeg tror alle kunne hatt godt av å lese, men også veldig mange kunne interessert seg for. Derfor gjør jeg ikke annet enn, nå som tidligere, å anbefale boken på det varmeste.


Julen har også brakt med seg enda USA-relatert bok som nå ligger der å venter på at jeg får tid til å lese den. Den ser jeg virkelig frem til!